Det internasjonale ungdomsnettverket YOUNGO og kampanjen PushEurope aksjonerte i går for økte ambisjoner i forhandlingene, illustrert med tautrekking mellom den skitne industrilobbyen og en ren, rettferdig fremtid (ser sistnevnte gikk av med seieren.
I dag er den første uken av FNs klimaforhandlinger i Bonn over. Lite nytt har skjedd, men en del viktige diskusjoner er startet. Durbanplattformen som ble vedtatt i Sør-Afrika før jul i fjor, markerer på mange måter et nytt stadium i forhandlingene. Forhandlingene under det såkalte konvensjonssporet erstattes av et nytt spor der det skal fremforhandles en ny global avtale innen 2015, som trer i kraft fra 2020. Samtidig forhandles det for å få de siste tingene på plass for en andre forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen fra og med neste år.
I konvensjonssporet har man siden klimatoppmøtet i Bali i 2007 jobbet etter ”Bali roadmap”. Dette var et veikart mot å få til en internasjonal klimaavtale i København i 2009. Det klarte man som kjent ikke, og derfor ble man i Durban derfor enige om en helt ny forhandlingsrunde, som skal erstatte konvensjonssporet. Dette skal avsluttes på klimatoppmøtet COP 18 i Doha i desember. Det er likevel flere ting som gjenstår å diskutere og bli enige om på konvensjonssporet før det endelig kan avsluttes. Utviklingslandene mener man nå må se tilbake på veikartet fra Bali og hva man faktisk har oppnådd. Det ønsker derimot ikke land som USA, som aldri har vært spesielt fornøyd med hva man ble enige om på Bali. Mange av temaene i konvensjonssporet ble i Durban overført andre steder å diskutere, for eksempel til egne grupper på tilpasning og finansiering. Utviklingslandene ønsker imidlertid å fortsette å diskutere enkelte av disse spørsmålene i mer uformelle plenumsmøter.
Dette har ført til forholdsvis endeløse diskusjoner i plenum og at det tok lang tid å bli enige om en agenda for møtet. Nå er for så vidt ikke dette uvanlig på slike klimamøter, og agendadiskusjonene er ofte viktige. Det tar likevel opp tid man kunne brukt på å diskutere mer substansielle saker. En agenda er imidlertid nå på plass her i Bonn, og forhåpentligvis blir det nå satt ned mindre grupper der man kan diskutere de ulike temaene.
En av de mest spennende tingene på konvensjonssporet så langt var en workshop om rettferdig klimainnsats. Denne viste helt klart spennet i hva de ulike landene legger i begrepet. For utviklingslandene er det viktig at prinsippene om rettferdig innsats og historisk ansvar i konvensjonen blir videreført og operasjonalisert. Land som USA anerkjenner ikke engang tolkningen av de samme prinsippene. Fra Norges ståsted er det viktig å forhindre at de videre diskusjonene blir minst mulig teoretiske og mest mulig konkrete. En operasjonalisering handler blant annet om at rike land tar på seg mer ambisiøse utslippskutt, og at utviklingslandene får forsikringer om overføring av midler til klimatiltak og klimatilpasning, samt nødvendig teknologi. I løpet av neste uke bør man bli enige om en plan for å avslutte konvensjonssporet i løpet av året. Det må lages en oversikt over hvilke saker som skal gjøres ferdig der, og hvilke saker som skal flyttes andre steder.
Det nye Durbansporet ble åpnet torsdag morgen. Dette er likvel enda ikke konstituert, fordi man ikke har klart å bli enige om hvem som skal lede disse forhandlingene. Norske Harald Dovland og en representant fra Trinidad og Tobago var foreslått på forhånd, noe India hadde innvendinger mot. De foreslo derfor en egen kandidat, og blokkerte store deler av prosessen. Fredag kveld skulle man gjøre et nytt forsøk på å velge leder for forhandlingene. Kina og flere andre land reiste mistillit til personen som skulle lede valget på vegne av presidentskapet, fordi han kom fra Alliansen av små øystater, i likhet med den foreslåtte representanten fra Trinidad og Tobago. Etter lange diskusjoner frem og tilbake ble man enige om å utsette valget, men at dette skal skje i løpet av møtet i Bonn. Inntil da skal det sørafrikanske presidentskapet lede forhandlingene. I løpet av neste uke må man bli enige om en tidsplan for arbeidet på Durbansporet frem til Doha, og komme et godt stykke på vei i forhandlingene om en arbeidsplan for de neste tre årene. En slik plan må vedtas i Doha og inneholde konkrete milepæler og tidsfrister ut fra målet om å bli enige om en ny global klimaavtale i 2015.
Diskusjonene om en andre forpliktelsesperiode for Kyotoprotokollen er bortimot det eneste man faktisk har forhandlet om i løpet av den første uken. Et spørsmål her er hvordan man skal regne om utslippsmål for 2020 til bindende forpliktelser. Disse forpliktelsene skal nemlig vise hvor mye et land kan slippe ut i gjennomsnitt for hvert enkelt år avtalen gjelder. Ulike utregningsmåter åpner et betydelig rom for hvor store disse forpliktelsene skal være. Norges forpliktelse er for eksempel årlige utslipp på 81-84 prosent av Norges utslipp i 1990, avhengig av hvilke metode man bruker.
Et annet spørsmål er overskuddskvoter fra den første forpliktelsesperioden i Kyotoprotokollen fra 2008-2012. Land som Russland, Hviterussland og Ukraina fikk i denne perioden lov til å øke sine utslipp, og utdelt tilsvarende kvoter. Utslippene har imidlertid ikke økt, slik at disse landene har store mengder kvoter til overs som de ønsker å overføre til neste periode. Faktisk tilsvarer overskuddskvotene EUs samlede klimamål for 2020. Det er derfor viktig å behandle dette nå, slik at ikke enkelte land vil kunne utnytte kvotene til å kutte betydelig mindre enn det som er nødvendig.
Det største spørsmålet på Kyotosporet er likevel lengden på neste forpliktelsesperiode fra 2013. Utviklingslandene har vært relativt tydelige på at de ønsker en fem års periode. Årsaken er at er redd for å ”låse inn” mindre ambisiøse mål, og de ønsker en mulighet til å øke ambisjonene før 2020, slik at de samsvarer med ny vitenskap på området (blant annet den femte rapporten til FNs klimapanel). Både EU og Norge går derimot inn for en periode på åtte år, slik at man er sikret forpliktelser frem til et nytt klimaregime trer i kraft i 2020. Mulige kompromisser kan være en prosess for å kunne oppskalere ambisjonene midtveis, eller at rike land øker sine utslippsmål for andre periode. Forhåpentligvis kommer man betydelig lenger i disse diskusjonene i løpet av neste uke, slik at man er i rute til å kunne vedta en andre forpliktelsesperiode i Doha.
Uken som kommer er avgjørende for å få fremdrift på og avklare viktige spørsmål, samt vite hva man skal diskutere frem til Doha. Da er det flott at den norske delegasjonen styrkes med representanter fra Natur og Ungdom, Spire og Changemaker, som kommer i løpet av helgen. Sammen skal vi jobbe med det internasjonale ungdomsnettverket, YOUNGO, for å påvirke og vise forhandlerne hva som er nødvendig for å redde verdens klima.