Nyttårsforsett: Å spise mindre animalske produkter?

Av Isa M. A. Isene

Bokanmeldelse: “Med lov til å pine – om bruk og beskyttelse av dyr” (2013), Rune Ellefsen, Fritt Forlag 

Du husker kanskje artikkelen fra Dagbladet i høst med samme navn, som ble vidt delt på facebook. Rune Ellefsen, som har en mastergrad i rettssosiologi, skriver om hvorfor menneskets store forbruk av dyr godtas av de fleste og hvordan dyrevernbevegelsen kan bidra til å endre denne praksisen. Forfatteren har blant annet brukt sin egen masteroppgave “Ny dyrevelferdslov: Beskyttes dyr eller næring?” (2009) i arbeidet, samt en rekke andre kilder.

Boka er tredelt. Den tar for seg dyrenes situasjon og myndighetene, ofte legitimisterte overgrep av dyr og dyrevernbevegelsens historie.

“Dyr har egenverdi uavhengig av nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger,” lyder § 3 av dyrevelferdloven av 2009.

Forfatteren skriver om hvorvidt denne loven først og fremst tolkes utifra menneskers ønsker og behov, der praktiske og økonomiske forhold går på bekostning av hensyn til dyrene. “Det som kvalifiseres til dyremishandling etter loven er kun pinepåføring som verken er utbredt, allment akseptert eller “nødvendig”,” skriver Ellefsen. Likevel har vi eksempler på dyrehold i Norge som ikke kan forsvares etisk og heller ikke er nødvendig. Han skriver: “Når dyrevelferdsloven ikke engang i tilfeller som med pelsdyrfarmer tolkes i dyrs favør, er det naturlig at det stilles spørsmål om hvilke interesser loven i realiteten beskytter.”  Ellefsen mener dyrevelferdsloven feiler i målet om å presisere dyrs moralske og juridiske status. I følge lovverket har de først og fremst status som eiendom, med en økonomsik verdi som vare.

“De tamme dyrene i Norge teller mange titallsmillioner flere individer enn oss selv,” skriver Ellefsen, men dyrene som brukes i forsøk, havbruk og landbruk er skjult for oss. Dyrene får status etter menneskets nyttefunksjon og lever på menneskets premisser. De har ikke lovfestet rett til å leve.

Historiske tilbakeblikk og filosofer trekkes fram. Ellefsen fester seg ved 1950 og “det industrielle husdyrholdets tidsalder.” Siden den gang er antall gårdsbruk redusert, mens antall dyr har økt. I dag er gårdene nærmest en dyrefabrikk. “En beregning på antall dyr som slaktes i Norge i 2009 viste av 8459 dyr drepes hver time, døgnet rundt,” skrives det.

I boka prøver Ellefsen å forstå overgrep mot dyr og trekker fram teorier fra psykologien om blandt annet ansvarsavskrivelse.

Ellefsen skriver at hensikten med boka er at “leseren kan snakke om boken som utgangspunkt for å tenke videre på egenhånd.” For anmelderens del er dette oppnådd. Jeg tror Rune Ellefsen har skrevet en bok som kommer til å bli viktig for alle som er interessert i dyrevernsarbeid – men som kanskje er aller viktigst for de som ikke er det.

Det virker som om han har skrevet en bok om et område forfatteren selv engasjerer seg sterkt i. Dette kunne ført til at han ble ukritisk og partisk, men kildehenvisninger og forklaringer, hvor forfatteren synes objektiv, får boka til å virke svært saklig. Forfatteren trekker frem problemstillinger, uten å legge frem side egne. Han prøver å forklare de forskjellige sidene av problemstillingene som dukker opp og holder seg saklig, dog forstårlig.

For en dyrevernsentusiast som meg selv var boka en reise i følelser. Når tall og fakta gjør en trist og glad og sint, har forfatteren gjort noe riktig formidlingsmessig. Likevel framstår ikke forfatteren selv som sentimental. Han oppfattes som saklig og uproveserende, tross alle de interessegruppene som tross alt kritiseres.

Språket er godt og lettoppfattlig. Dette er ikke en tung bok, men den er informativ på en lett-tilgjengelig måte. Tross lettlestheten, opplevde jeg at boken tok tid å lese, simpelthen fordi det var mye å ta innover seg. Når hver side er innholdrik, går det sakte.

Siste og tredje del av boka er plassert strategisk. Tidligere i boka leser vi om dyrs forhold og bakgrunnen for dette. Den siste delen fokuseres rundt hva som kan gjøres, en forhåpentligvis framtredende tanke etter å ha lest de to første delene.

Jeg tror dette kan bli en viktig bok for MDG og GU. Den bekrefter hvorfor dyrevern bør fortsette å være blant våre fokusområder og i den nye tiden vi er kommet i kan en slik påminnelse være nødvendig.

Ellefsen avslutter med:

“Jo mer dyrevernere lærer om hvordan engasjement kan settes i system for å oppnå resultater, desto bedre grunnlag har bevgelsen for å lykkes.”

Boka kan diskuteres på www.dyrogsamfunn.no