En økning i norsk kjøttproduksjon vil ikke hjelpe verdens fattige.Tvert i mot.

Vi må produsere mer kjøtt hvis vårt forbruk ikke skal gå på bekostning av verdens fattige mener Landbruksminister Lars Peder Brekk. I flere utspill den siste tiden har Brekk signalisert at storskala kjøttindustri har en sentral plass i hans visjon for norsk landbruk.

Dette er ikke første gangen regjeringen skyver verdens fattige foran seg i et forsøk på å forsvare en politikk som setter kortsiktig økt produksjon foran langsiktig bærekraft. Denne gangen er det imidlertid vanskeligere enn noensinne å få øye på logikken bak regjeringens resonnementer. Kjøttproduksjon er en vanvittig ressursintensiv næring der mange kilo korn kreves for å produsere en kilo kjøtt. Energitapet i denne prosessen er stort og forproduksjonen legger i de fleste tilfeller beslag på ressurser som burde ha vært benyttet til menneskemat. Slik er det dessverre også i Norge der dyrenes kosthold hovedsakelig består av korn og importert kraftfôr. I begge tilfeller bidrar et stadig økende norsk kjøttforbruk til å forverre situasjonen for verdens sultende milliard, både fordi Norge må importere stor mengder korn og fordi vår import av kraftfôr legger beslag på store landområder andre steder i verden.

Lars Peder Brekk blander bevisst begrepene økt kjøttproduksjon og økt matproduksjon og argumenterer for at begge deler vil redusere verdens sultproblemer. I praksis er dette en fullstendig absurd forenkling av virkeligheten. En generell økning av Norges matproduksjon vil selvsagt være positivt for matsikkerheten, både på nasjonalt og globalt nivå. Samtidig vil en isolert økning av dagens ressurskrevende norske kjøttproduksjon ha stikk motsatt effekt, ettersom denne økningen vil resultere i at norsk matforsyning blir mer importavhengig. I tillegg vil økningen også bidra til skarpere konkurranse om maten på verdensmarkedet, noe som igjen vil ramme de fattigste hardest. For dem vil det være en fattig trøst at det produseres mer kjøttmat i vestlige land. Mer kjøttproduksjonen vil i praksis innebære en forkastelig sløsing med begrensede ressurser, resultere i høyere kjøttkonsum i rike land og forverre situasjonen for millioner av fattige.

Samtidig er det ingen grunn til å svartmale alle former for kjøttproduksjon. I Norge ligger enorme utmarskområder ubenyttet fordi det ikke lenger er lønnsomt å utnytte beiteområdene som finnes i skog og fjell over hele landet. Ved å bedre rammebetingelsene for beitebruk kan lokale ressurser som ellers ville ha ligget brakk brukes til bærekraftig og dyrevennlig matproduksjon. Dessverre har de siste fem årene bevist at det er den miljøskadelige, dyrefiendtlige og stadig mindre selvforsynte industrielle kjøttproduksjonen som er i regjeringens tanker når de tar til orde for økt kjøttproduksjon.