Å gå i 1. mai-tog er en tradisjon tro for Miljøpartiet de grønne på Gjøvik. I år var det duket for at Miljøpartiet skulle holde sin første appell, i motsetning til den typiske svada-talen som arbeiderpartiet holder under valg-år. I en kommune hvor Arbeiderpartiet står sterkt var det endelig tid for at Miljøpartiet de grønne fikk lov til å tale til folket. Talen ble overraskende godt tatt imot, og jeg gikk fornøyd med det grønne flagget, et bredt glis og fremtidshåp i tankene resten av dagen. De utvalgte ordene lød slik;

1. mai er dagen for solidaritet. Det er på denne dagen tusenvis av mennesker over hele verden samles for å vise solidaritet. Enten det er solidaritet med syke, uføre, barn, arbeidstagere eller fremtidige generasjoner. Idag er er dagen hvor vi ser utover våre egne grenser og tenker større enn oss selv, både lokalt, nasjonalt og globalt.

Nettopp derfor er 1. mai en dag for klimahandling, og handler om solidaritet med arbeiderne i sør som står i fare for å miste livsgrunnlaget sitt. Klimaendringene er grunnleggende usolidariske. Ikke bare rammer de hardest de som er vanskeligst stilt, men de rammer dem som ikke er skyld i forurensningen.

20 % av verdens befolkning står for 85 % av verdens totale klimagassutslipp. Dette er en grunnleggende skeiv fordeling. Det er de fattige arbeiderne i sør som blir rammet hardest av klimaendringene vi har skapt.

Vi vet at verdens klimagassutslipp må reduseres. FN har slått fast at de rike landene må kutte utslippene sine med opp mot 40 % innen 2020. Til tross for at verdens ledere ble enige om at det haster å komme med en klimaavtale på bali i 2007, ble det likevel ikke den avtalen vi trengte i København. Verdens ledere var ikke villig til å binde seg tilstrekkelig for å hindre de verste konsekvensene av klimaendringene. Dette er selvfølgelig en aktuell problemstilling i Norge, hvor politikerne tydelig snakker med to tunger når det kommer til klimapolitikk. Hvordan kan man snakke om utslippskutt i alle sektorene, bortsett fra oljeindustrien som forurenser mest? Miljøpartiet de grønne er det eneste partiet som sier klart nei til fremtidige oljekonsesjoner for vi vet at vi må kutte utslippene; og vi har tatt det innover oss.

Nå vil norges største forurenser inn i nye havområder. De vil inn i lofoten, vesterålen og senja. Fns klimapanel har sagt at verdens klimagassutslipp må nå toppen i 2015, og etter det må utslippene gå nedover. Om regjeringen åpner for oljevirksomhet i disse sårbare områdene, vil oljevirksomheten først settes i gang i 2025 eller kanskje 2030. Når resten av verden skal kutte sine utslipp, skal altså rike Norge fortsette å øke sine? Vi i miljøpartiet vil snu debatten fra å tenke på penger til få folk til å tenke; har vi råd til å la vær?

I Norge har vi langs kysten vår en fantastisk, bærekraftig og fornybar ressurs. Det er fisken. Norge fartøyer leverte 2,4 millioner tonn fisk og skalldyr til en verdi av 12,2 milliarder kroner i 2008. Etter olje og gass er fisk Norges største eksportvare. Likevel er det altså i fødestua til den siste store torskestammen i verden man vil utvinne olje og gass. Det er å spille russisk rulett med en av de viktigste næringene i Norge! En næring som skal være her når det er tomt for olje og gass. Istedet for å snakke om, eller skal jeg si spekulere, om hva vi har under oss, synes jeg at vi heller skal bruke tiden vår på å snakke om det vi har over havbunnen og opp i atmosfæren.

1. mai er dagen for klimakamp. Vi må se hvilket samfunn vi vil ha, fossilt eller fornybart. Samtidig trenger vi fortsatt arbeidsplasser og industri. Men vi trenger den miljøvennlige industrien som skal bygge det fornybare Norge. Med et strengere klimaregime er det den industrien som er først ute og tar klimaendringene på alvor som kommer til å sitte igjen med erfaring, teknologi og kompetanse som resten av verden etterspør. Løsningene finnes, det som trengs er politisk handling. Her er det muligheter og behov for dere alle sammen!