For første gang møter oljeindustrien virkelig motstand. Kampen mot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja handler om å sikre unike naturverdier. Men det handler også om å markere et viktig veiskille i norsk historie.

Det norske oljeeventyret startet en desemberdag i 1969. Over hele landet stod jubelen i taket da NRK kunne melde at det var gjort et betydelig funn i Nordsjøen. Ingen nordmenn hadde egentlig trodd at lille Norge kunne ble en oljenasjon. Olje var noe vi forbandt med styrtrike amerikanere, dyre biler, sanddyner under stekende sol, arabiske sjeiker og mye annet som hadde svært lite med Norge å gjøre. Men funnet var et faktum. I løpet av få år åpnet det seg en helt ny verden for norske politikere og norsk næringsliv. På denne tiden fantes det ingen miljørelaterte motforestillinger mot oljevirksomhet, men norske myndigheter var likevel opptatt av at Norge måtte behandle denne nye ressursen på en ansvarlig og langsiktig måte. Oljeforskeren Helge Ryggvik beskriver i sin bok ”Til Siste Dråpe” hvordan regjeringen klarte å holde hodet kaldt og meisle ut en strategi for norsk oljevirksomhet som var bygget på et moderat og forsiktig utvinningstempo.

Verdensmestre i rovdrift

Førti år etter det første funnet og tretti år etter at norsk produksjonen kom skikkelig i gang er det norske oljeeventyret på hell. Produksjonen nådde toppen allerede i 2001 og har falt jevnt og trutt i snart ti år. Norge har, med dette, plassert seg helt i verdenstoppen i rovdrift på fossile ressurser Nesten ingen andre oljeproduserende land kan vise til en liknende statistikk. Denne utviklingen er stikk i strid med den strategien Stortinget la opp tidlig på sytti – tallet. Hvor ble det egentlig av forsiktigheten og nøysomheten?

Hvis vi ser tilbake norsk oljehistorie oppdager vi at det skjedde et eller annet omkring år 1990. Plutselig glemte norske politikere alt som hadde med nøysomhet og langsiktighet å gjøre. I 1988 hadde Stortinget vedtatt at oljeproduksjonen fortsatt skulle begrenses og reguleres. Et par år senere ble oljekranene i Nordsjøen ble åpnet for fullt. Oljeselskapene fikk alt de pekte på og produksjonen doblet seg på kort tid. Hva var det som fikk norske politikere til å glemme alle skrupler og gi frie tøyler?

Litt av svaret ligger kanskje gjemt i tanken bak opprettelsen av oljefondet. Mange økonomer, blant dem Jens Stoltenberg, som var energienergiminister fra 1993, mente at Norge ville tjene mest penger på oljen hvis vi pumpet den opp raskest mulig og satte pengene på bok. Logikken er at børsverdiene var ventet å stige mer enn verdien av oljen. Dessuten gjaldt det å pumpe opp oljen raskt, i tilfelle en ny energikilde skulle dukke opp og gjøre oljen verdiløs! Den økonomiske logikken viste rett og slett at den norske oljerikdommen ville være tryggere på verdens børser enn under havbunnen.

Velsignelse, eller forbannelse?

Den vanvittige opptrappingen på begynnelsen av 90 – tallet har gjort oljenæringen til selve bærebjelken i norsk økonomi. Ulempen er at en stor del av samfunnets ressurser har blitt slukt av en enkelt næring. Denne ulempen blir ikke mindre av at denne næringen er avhengig av en ressurs som tømmes i et akselererende tempo. I dag sitter norsk næringsliv med skjegget i postkassa. Oljefeltene i Nordsjøen er nesten tomme, resten av industrien har lenge vært forsømt fordi oljeindustrien har kapret landets kloke hoder og oljeinntektene har resultert i at Norge har verdens dyreste arbeidskraft. Hvis målsettingen bak denne strategien har vært å øke bruttonasjonalproduktet har myndighetene definitivt lykkes, men hvis målsettingen er trygge og stabile arbeidsplasser har de bommet stygt. På lang sikt kan mangelen på langsiktighet og politisk styring av oljenæringen gjøre oljeeventyret til en forbannelse i stedet for en velsignelse for norsk økonomi.

Det bør imidlertid ikke komme som et sjokk på norsk oljeindustri at rovdrift på en begrenset ressurs vil resultere i at ressursen tar slutt. Dessverre er verken oljenæringen, eller norske politikere i stand til å akseptere at oljeeventyret snart er over. Resultatet er en hysterisk opptrapping av letevirksomheten, et sterkere press på nordområdene, stadig flere brudd på miljøfaglige råd og enorme investeringer tvilsomme og mindre lønnsomme prosjekter i utlandet. Et norsk statsselskap hadde selvsagt ikke reist til Canada for å involvere seg i det skitne og dyre oljesandprosjektet hvis dette ikke hadde vært et uttrykk for stigende panikken som brer seg i oljenæringen. Ønsket om å åpne kystområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er et annet eksempel på at Norges oljeindustri er villige til å sette alle andre hensyn til side, når tilgang til nye ressurser en innen rekkevidde.

Tretten ganger så store utslipp

Men det er ikke bare norsk økonomi og omdømme som har tatt skade av det norske oljeeventyret. Ved å gjøre oss til verdensmestre i rovdrift på fossile ressurser har vi også gjort oss til verdensmestre i klimaforurensing. Forbrenning av norsk olje og gass i utlandet resulterer i klimagassutslipp som er tretten ganger større enn våre egne. Vi sitter igjen med hele gevinsten, men vi slipper å betale for de enorme globale skadevirkningene. I en tid der tiden er i ferd med å renne ut for verdens klimasikkerhet, samtidig som håpet om et forpliktende internasjonalt avtaleverk ligger med brukket rygg er dette en arrogant ansvarsfraskrivelse. Noen land er nødt til å gå foran og la sine fossile energiressurser ligge. Men hvem skal ta dette steget om hvis ikke en gang Norge har råd til å strekke seg litt lenger? Norge, som har betydelig innflytelse på verdens energimarkeder, som er et av de få landene som ikke er hardt rammet av finanskrisen og som har tjent tusenvis av milliarder på å skape klimatrusselen befinner seg faktisk i en unik posisjon. Vi har muligheten til å spille en viktig rolle hvis vi tar de riktige veivalgene i årene som kommer.

Akkurat nå står slaget om Lofoten og Vesterålen. For første gang siden Stortinget frasa seg ansvaret for oljeindustrien for 20 år siden møter Helge Lund og hans meningsfeller skikklig motstand fra politisk hold. Det skulle imidlertid bare mangle, for disse områdene er helt unike, både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Å bore etter olje midt i Atlanterhavstorskens gyteområde er å gamble med verdier som er hundre ganger viktigere enn den de ressursene som måtte ligger under havbunnen. I denne enkeltsaken bør Grønn Ungdom legge ned stridsøksa og støtte våre røde venner i SV, som spiller en nøkkelrolle i slaget om Lofoten. Partiet, som ellers bruker mesteparten av sin tid og energi på å sluke kameler har gjort vern av Lofoten til en hovedsak. I en situasjon der mer enn 70 prosent av stortingsrepresentantene tilhører de såkalte ”oljepartiene” er det helt avgjørende at SV og SP holder Arbeiderpartiet i sjakk. Derfor er det desto viktigere at den grønne bevegelsen legger press på regjeringen.

Men ingen av regjeringspartiene er villige til å ta et skikkelig oppgjør med oljeindustrien. Da Norge ble enige med Russland om delingen av Øst – Barentshavet i april var det først og fremst olje og energidepartementet som jublet. Heller ikke SV og Venstre var negative til å bore etter olje i de nye norske havområdene. Vi kan dermed fastslå at ingen av stortingspartiene er villige til å ta et sikkelig oppgjør med oljeindustrien og ta initiativet til en radikal endring av norsk oljepolitikk. Miljøpartiet De Grønne står fortsatt alene når vi ønsker en full stans i nye tillatelser til oljeleting og varig vern av nordområdene. Vi står også alene når vi ønsker å senke utvinningstakten kraftig på de eksisterende feltene og omgjøre oljefondet til et fremtidsfond, der pengene investeres i grønt næringsliv, klimatiltak og fornybar energi. Det er på høy tid å avslutte det norske oljeeventyret og bruke menneskelige og økonomiske ressurser på å skape et fornybart Norge! Slaget om Lofoten skal vinnes og det bør markere et veiskille – dette veiskillet vil ikke bli en realitet uten innblanding fra Miljøpartiet De Grønne!