NB: Nå med løsning!

Ola våknet brått. Den skarpe vårsola gjorde sitt beste for å trenge gjennom vinteren som fremdeles okkuperte vinduet, men Ola enset ikke været – han hadde hørt en lyd. På mange måter hadde det vært et velkomment sonisk avbrekk fra den vonde drømmen om Lofoten uten oljeplattformer, et mareritt som hadde preget Olas slumring nå i morgentimene, men lyden var likevel en uvelkommen gjest i Olje- og energiministerens hytte. Her måtte det utredes, tenkte Ola, og sprang opp av sengen. Oppstandelsen hadde vært for brå – han svimlet, og merket han var dehydrert. Igjen, lyder! Noen – eller noe – romsterte på badet. Dette var ingen tid for tørste: ”Endelig en jobb for Agrarliberalmann!” prøvde Ola å utbryte heroisk, men noe var riv ruskende galt: selv om han gapte som en helt, kom det ingen lyd. Der var munn, men ikke mæle.

Etter en to sekunders intens kunnskapsinnhenting, kunne ministeren konkludere stilltiende: ”Tunga mi! Noen har stjelt tunga mi!” Raseriet vellet opp i ham som en karibisk blowout, og ikledd sin fineste påskepysjamas stormet Ola ut på gangen. ”Få tilbake tunga mi, din skurk”, ville han rope, men tok seg i det. Her måtte det handles. Han rev opp døra til badet, men for sent: der var ingen, bare et vidåpent vindu. Det hvinte i dekk like utenfor; en eller annen privatbilist hadde det plutselig svært travelt. ”Her må vi til bunns”, tenkte Ola.

Han var ikke alene på hytta. Kvelden før hadde statsrådens årlige påskekalas funnet sted der, og gjestene hadde blitt den fuktige natten over. Ved hjelp av en matbjelle og overtydelige håndgester greide Ola nå å samle de andre rundt frokostbordet. Kravlende en etter en opp i dagen fra hyttas kriker og kroker kom Jens, Liv Signe, Audun og Bård Vegar, og Frederic – tydelig preget av søvnmangel – satte over kjelen. ”Te må man ha, tunge eller ei”, sa han, og humret så krøllene ristet. Ola betraktet forsamlingen mistenksomt. Manglet det ikke noen?

”Hvor er Trond?” spurte Jens, og utredet eget synsfelt på en utpreget ansvarlig måte. ”Vi mangler rådgIvar også”, bemerket Audun syrlig, og fniste. ”Han heter Ivar,” freste Liv Signe, og satte blikket i den yngre, bråkjekke partilederen: ”Du har å respektere partifellene mine, Audun.” ”Bilen hans er borte”, kom det fra Bård Vegar borte ved kjøkkenvinduet. ”Trond har glemt slipset sitt her på benken”, sa Jens ut i luften.

Ola slo i bordet, og skriblet store, rasende sprittusjbokstaver på en melkekartong: HVEM STJAL TUNGA MI!? Han glodde olmt på kollegene sine. Selv kunne han ikke huske mye fra festlighetene kvelden før, men noen av de andre måtte vite noe.

Gjestene nølte. ”Ingen grunn til å hisse seg opp, Ola.” Tronds morgenrustne stemme satte en støkk i forsamlingen. ”Ah, men der er du jo!” sa Jens blidt. Næringsministeren skred inn fra gangen med hendene i lommene, lente seg sløvt mot kjøleskapet og fortsatte hest, men muntert: ”Den skyldige befinner seg nok i dette rommet. Det er ingen hemmelighet at Bård Vegar lenge har vært forbannet fordi Ola ble avbildet i Senterungdommens lettkledde kalender, og ikke han…” ”Uholdbart,” ropte Audun, tydelig agitert, ”vi så alle hvordan Liv Signe og Frederic stakk hodene sine sammen i går, idet Ola sluknet på sofaen. Ivar, som alle vet er Liv Signes undercover i OED, ble sikkert satt til å innskrenke oljeministerens fritalenhet, til både ’miljø og partis beste’, kjenner jeg dem rett. Hvorfor skulle han ellers ha stukket av?”

”Du vet ikke hva du snakker om!” eksploderte Liv Signe, ”Jeg konspirerer ikke med lobbyister, og stjeler ikke tunger. Jeg har migrene, og sendte Ivar av sted for å skaffe Paracet.” Frederic nikket ivrig, og sølte te på påskeduken. ”Nå roer vi oss ned”, sa Jens, og kikket opp fra den gamle avisen han satt og leste – et gulnet DN. ”Det er beklagelig at Liv Signe opplever å bli skjelt ut. Vi må åpenbart hente inn mer kunnskap, eller hva Ola? Tenk tilbake: når kan du ha kommet i skade for å miste tungen din i løpet av natten?

Ola tenkte og tenkte, men alt var vagt og tåkete. Det siste han kunne erindre var latter. Mye latter. Og hender i fjeset. Så var alt svart som under havets bunn til han hadde bråvåknet. Det var ikke mye å gå etter, men han skriblet det ned på kartongen, og viste stikkordene til Jens. ”Ja, det var jo ikke akkurat mye å gå etter”, smilte Jens, og skulle til å klø seg i hodet da Ivar plutselig braste ned trappen med yttertøyet på. ”Hvem trenger Paracet?” spurte han.

”Endelig,” utbrøt Liv Signe, ”du kommer akkurat i tide til regjeringens sammenbrudd. Jeg kan ikke samarbeide med jyplinger som beskylder meg for å kneble mine partifeller.” Hun skulte bort på Audun. ”Hvorfor kom du fra overetasjen, og ikke hovedinngangen, Ivar?” spurte Bård Vegar. ”Ytterdøren er låst,” svarte den unge rådgiveren, ”og noen har fjernet dørhåndtaket, så jeg måtte bruke vinduet på badet for å komme meg ut og inn. Men jeg skaffet paracet, som befalt!” ”Hvorfor stiller du så ledende spørsmål, Bård Vegar? Du er ikke i stortingets kontrollkomité heller”, hveste Trond, og nikket til Ivar: ”Jeg kunne trenge en sånn tablett, forresten; skallebank av en annen verden.”

Ola reiste seg brått. ”Hvem kan ha fjernet dørhåndtaket, og hvorfor?” tenkte han så høyt omstendighetene tillot, og gikk ut på gangen for å få et overblikk over situasjonen. Dørhåndtaket glimret med sitt nærvær – midt på døren, i passe høyde, akkurat som vanlig. Gangen var plettfri. Trond kikket inn fra kjøkkenet. ”Noen fører oss bak lyset,” sa han, halvt til seg selv, halvt til samfunnstoppene rundt kjøkkenbordet. ”Jeg har ikke tid til dette”, utbrøt Liv Signe, ”jeg må være i et møte klokken 13.” Hun reiste seg, men Audun stilte seg i veien for henne. ”Du går ingen steder”, sa han, ”vi har en intern oppvask å ta.”

”Så, så, Audun,” sa Jens, og la en hånd på den unge mannens skulder, ”dette må vi møte med dialog. Det er synd om Liv Signes avtale skulle gå i vasken over spilt tunge; jeg har selv avtalt et Skype-møte med Espen, som sitter i Russland for øyeblikket! Jeg vil fremme et forslag om at dere lar meg ta ansvar for det jeg har ansvar for, i dette tilfellet å finne den ansvarlige. La meg nedsette et utvalg til å mekke en NOU om Olas tung…”

Et kjempemessig brak avbrøt statsministeren. En kappekledd skikkelse hadde brast gjennom taket, og landet på actionhelt-vis i stuen. ”Det er Superminister!” kvakk Frederic forskremt. ”Kall meg Solheim-mann”, lød det barskt fra støvskyen som nå beslagla hele oppholdsrommet, ”og bli hvor dere er! Jeg har sett alt med mitt superoverblikk! Jeg kan identifisere skurken eller skurkene!”

Løsning:

”Mange mener tungen til Borten Moe stort sett ikke er rett i munnen, men at den befinner seg et sted den kan slikke opp litt ekstra olje.” – Kjetil B. Alstadheim (kommentator i DN)

Han løp. Skogen rundt ham var et fargeløst kaos, og fuglesangen han forestilte seg måtte være der i den bleknende morgensolen druknet i lyden av pust og grusvei. All pusten var ikke hans egen, dog: i hælene på ham spurtet Trond. ”Jens”, ropte næringsministeren halvkvalt, ”vent!” Fra hytta hørtes oppskjørtede stemmer, Olas rasende, tungeløse ul og Solheim-mann som lo rått og sang: ”Jensemann, tungetyv – jeg tar deg, jeg tar deg!”

”For en avskyelig rev av en minister”, tenkte statsministeren. Han sakket ikke farten. ”Hvordan kunne han ha sett oss, Jens?” hulket Trond. Han slet tydelig med å holde følge. ”Det er ikke Solheim-mann som kommer til å innhente deg, Trond, det er bakrusen”, snerret Jens, og slengte et blikk over skulderen. Den rødgrønne kappen til Solheim-mann flagret i vinden bak ham der han løp, bare et par hundre meter bak dem.

Hvordan kunne han ha hatt slik uflaks? Planen hadde vært vanntett: Trond skulle – godt hjulpet av sin partyministererfaring og innholdet i ikke-pantbare flasker – besørge en over gjennomsnittet feststemt Ola, og slik bane vei for de tiltak som måtte iverksettes. Det stod om økonomiens fremtid! Fra Russland hadde Espen rapportert om borehungeren i Kreml, og hvordan det ildkledde øye i Moskva nå så mot Arktis. Jens aktet ikke å unne russerne den kaka. Han måtte ha Olas tunge; ingen annen menneskeskapt innretning kunne samle så mye olje så effektivt, ryktes det.

Tyveriet hadde gått smertefritt. Ola hadde vært helt borte, og hadde smilt sløvt idet tunga løsnet. Den lille, rosa klumpen hadde vridd seg av glede da Jens hvisket til den hva som ventet: ”Svart gull, lille venn – så mye du orker.” Hadde det ikke vært for Solheim-mann, hadde de sluppet unna med det også. Liv Signe hadde fått skylden på grunn av dørhåndtaket – en finurlig idé Trond hadde kommet opp med: Å tvinge Ivar ut badevinduet for å lindre partilederens migrene, for deretter å gjeninnsette dørhåndtaket, og følgelig fjerne det tvingende behovet for baderomsflukten, var den perfekte avledningsmanøver. Trygg styring, baby!

Trond snublet, og falt. Solheim-manns arrestasjon av næringsministeren resulterte i et såre mangfold av gryntelyder og sinte rop. ”Er dette min sjanse?” tenkte Jens, og dukket ned bak en svær, gammel rot, skjult for superministerens overblikk. Her var han trygg. ”Ingen komiteer i skogen”, hvisket han andpustent til seg selv.

En klam hånd la seg på statsministerens skulder. Jens kvakk til, og boret sitt forskremte blikk dypt inn i Olas harde, kalde øyne. Olje- og energiministerens lepper formet tre blytunge ord, lydløst og bestemt: ”Du er ferdig.”

Fra hytta hørtes latter.

Vi har fått inn mange gode svar, men det var dessverre ingen som klarte å gjette riktig denne gangen.

Påskekrimmen er skrevet av Lage Nøst, leder i Grønn Ungdom Stavanger.