8. – 10. mai avholdt Miljøpartiet De Grønne sitt landsmøte i Stavanger. Grønn Ungdom var godt representerte, og bidro til å utforme ny politikk. Blant annet fikk vi gjennomslag for våre resolusjoner om strengere krav til norsk våpeneksport og ny giv for yrkesfag.

Våre to talspersoner holdt også to glimrende taler til landsmøtet – en på rim:

Annas tale til landsmøtet:

“Kjære landsmøte! Kjære Miljøpartiet De Grønne!

Det er spesielt å stå foran dere i hjembyen min.  Da jeg gikk ut av tredjeklasse på Stavanger Katedralskole i fjor, hadde jeg vært i kontakt med Norsk olje og gass mange ganger i løpet av årene jeg gikk på den skolen. De var til stede i min og vennene mine sin skolehverdag, for å rekruttere realfagselever til ingeniørstudier og petroleumsrelaterte fag, for så å lose dem videre inn i petroleumsindustrien. Men bare denne ene næringa var tilstede i min skolehverdag.

I løpet av min generasjons oppvekst her har universitetet skåret vekk stadig flere fagområder som ikke er relatert til petroleumsvirksomhet. Det blir vanskeligere for nisjenæringene å ta plass, og det å finne et sted å bo til en rimelig pris for en sykepleier eller en lærer, det er nesten umulig. Alt dette henger sammen – og Stavanger blir en homogen by.

En homogen by er en sårbar by – og Stavanger er byen som merker konsekvensene først når politikerne ikke gjennomfører det grønne skiftet.

Alt henger sammen. Nå går oljeprisen ned, arbeidsledigheten går opp, skatteinntektene går ned, boligprisene stiger til himmels, og fortsatt setter politikerne omstillingspolitikken til side. Den jobben vi gjør er viktigere enn noen gang. At vi hever den virkelighets- og løsningsorienterte stemmen er helt nødvendig.

Derfor må vi fortelle om sammenhengen mellom knallhard subsidiering av oljenæringa og den foreløpige mangelen på klimajobber. Denne sammenhengen forteller oss hva som er løsninga: Vi må vri investeringene, samtidig som vi faser ut fossilindustrien. For vi må skape framtidas arbeidsplasser nå, og sørge for at vi har en levelig planet å skape de arbeidsplassene på. Vi evner å se sammenhengen mellom de to utfordringene i politikken vår – derfor er vår stemme, i Stavanger og i hele resten av Norge, helt nødvendig.

Vi skal fortsette å være kompromissløse i omstillingspolitikken. Og i lokalvalgkampen skal vi gjøre det fjerne til det nære, og vise sammenhengen mellom hverdagslivet i nabolaget, arbeidet i kommunestyrene, politikkutforminga på Stortinget og planetens ve og vel. Det er vårt politiske utgangspunkt. Det er utgangspunktet for alle dere som er folkevalgte etter 14. september.

Alt henger sammen. Derfor skal vi også være det tøffeste klimapartiet når vi er ærlige om at norsk forbruksnivå ikke er forenelig med å ivareta eksistensgrunnlaget som vi kjenner det.

I løpet av årene jeg gikk på barne og ungdomsskolen vokste forbrukspresset blant ungdommer i denne byen enormt. Det ekstreme konsumentsamfunnet er usunt for kloden og usunt for menneskene som lever på den. Reklamebransjen og de kommersielle kjedene tjener enorme summer på å drive rovdrift på ressursgrunnlaget og på unge menneskers psyke.  Den sammenhengen må vi vise – og i samme åndetrett skal vi alltid snakke om de løsningene som finnes for å skape et sunnere samfunn.

For et sunnere samfunn er et samfunn hvor vi kjøper kvalitet foran kvantitet. Det handler om å resirkulere heller enn å kaste. I et sunnere forbrukssamfunn går vi oftere på kino, teater og fotballkamp i stedet for å handle. I et sunnere forbrukerssamfunn har vi mer tid til venner, familie og kjæledyr, til piknik i parken og telttur på vidda.

Jeg tror vi ville blitt mer lykkelige. Ingen forskning viser at vi har blitt gladere av å kjøpe mer – men den sammenhengen jeg tror finnes mellom sunnere forbruk og bedre livskvalitet, den er det jammen verdt å drive valgamp for.

Alt henger sammen. At vi har den yngste velgermassen i landet, er nest størst blant studenter og at Grønn Ungdom vokser, det gjenspeiler den bekymringa vi unge kjenner på – for framtida vår. Derfor er det vår oppgave som politikere både å ta disse bekymringene på alvor – samtidig som vi skaper håp. Da må vi gå balansegangen mellom det å kommunisere det gravalvoret som ligger til grunn for politikken vår – og samtidig vise at det er gøy, relevant og nyttig å drive det arbeidet som vi gjør.

I valgkampen er det vårt ansvar å motivere til å skape grønnere nabolag, stemme på et parti som vil bygge sykkelveier, og stemme på kandidater som skal inn i kommunstyrer, og kanskje – om noen år – som skal være med å vri norsk klimapolitikk fra stortingssalen sammen med Rasmus. Politikerne har ansvaret for å ta unge velgeres framtid på ramme alvor og samtidig gjør det enklere å velge klimavennlig. Kjære Miljøpartiet De Grønne, den jobben er vi i gang med – og det er jeg innmari stolt av.

Kjære landsmøte – jeg, og Grønn Ungdom med meg, gleder oss så mye til å drive valgkamp med dere, fra og med nå. Tusen takk!”

Lages tale til landsmøtet:

“Kjære landsmøte,

Alt heng sammen.

Andungen med andedammen.

Oslopakke 3 med ny E18 mot Drammen.

Alt. Heng. Sammen.

At det i politikken e for lite rotering,
at mektige menn e mot kvOtering,
at iskanten flyttes av VÅR regjering, at kobber pluss tinn e en vanlig legering. Alt. Heng. Sammen, (landsmøte).

At ungdom kjenne se maktesløse og lar sin voldsomme styrke svinne

av frykt for aldri å kunne vinne, over norma for mann og kvinne,
over fjernt, boblende, eksplosivt sinne,
over frykten for at natur’n ska forsvinne. Unge hell se inne

med dem riktige folka, med gode karaktera, med “gutta” på LAN og teamspeak, og et halvkvalt skrik i ei pute,

og ute?

…et uforsterka klimaforlik. Et svik!

En handlesvak minister, som vil handle på ukas siste –
dag.

Som vil ha meir forbruksjag, og meir robuste kommuna. Som tror at vi slipp unna.

Særlig!

For alt heng sammen. Alle skjæres over klimakammen, men VI – i rike, skyldige Norge – vi må drukne i skammen.

Gode landsmøte,

Roten til alt grønt e respekten for liv.

For oss grønne e det ikkje te å bære
at vår væren skulle bli et “være
eller ikkje være”
for andre folk og livsforma,
– som ikkje har skapt farlige storma,
som ikkje har skapt trange norma,
som uten skyld blir skylt med når sivilisasjonen skylle se sjøl ned.

Vi vil ikkje bare stå og se

på at heile havet søples ned,
at omstillinga ikkje skjer,
at dyra ikkje behandles fair,
på at liv behandles som nokka anna enn nettopp dét:
Liv. Verdens kime.

DERFOR, landsmøte, e ikkje detta vår siste time – for alt heng sammen. Og om vi, sammen, heile gjengen, kan fortelle folk om sammenhengen,
og verve dem i samme slengen (slik at færre kan gi bengen)
– da kommer detta til å gå BRA.

Takk ska dokker ha!”