Kjære nordmann og arbeidstaker.

Solidaritet. Ordet har vært et nøkkelprinsipp for den grønne bevegelsen helt siden dens spede begynnelse i skiftet mellom tiårene 60- og 70-tallet. Lars Norberg, en av foregangspersonene i det svenske Miljöpartiet De Gröna var den første personen til å formulere «de fire solidariteter», siden kokt ned til tre, og ofte gitt andre navn. I begynnelsen var det allikevel disse; solidaritet med naturen og det økologiske systemet, solidaritet med kommende generasjoner, solidaritet med verdens fattige og solidaritet med utstøtte i vårt eget land.

I 2013 er 1. mai en kampdag som i Norge er gjenstand for mye debatt. Tidvis kan det virke som om debatten om dagen er viktigere enn debatten på dagen. Det er trist. Dagen har ennå ikke utspilt sin rolle.

Mer enn noe annet ønsker vi grønne oss et system som har en internasjonalt gyldig modell. Dette er den solidariteten vi i dag feirer, og lover å fortsette å kjempe for. Vår livsstil og levestandard er en direkte årsak til at mennesker jobber høyt i slavejobber der arbeidsgiveren krever inn mer gjeld enn han gir lønn. Vår sult etter materielle goder er årsak til at indonesiske barn begynner å jobbe 12-13 timers skift allerede fra 12 års alderen. Det at vårt syn ikke rekker lenger enn til våre egne landegrenser er en stor kilde til vondskap i verden forøvrig.

I dag feirer også flere grønne sin solidaritet med naturen. En solidaritet som også er med mennesker. Vi aner ikke konsekvensene av en total utrydning av for eksempel verdens bier. Dette kan tenkes å være en av de første effektene vi merker på kroppen i en klimakrise. Uten pollinering, ingen frukt, ingen korn, ingen befruktning av planter overhode.

Den viktigste kampen for oss i oljenasjonen Norge er solidariteten med fremtidige generasjoner. Det er vondt å se på hvordan samtlige partier på stortinget er med på en oljemelding som later som om vi ikke har noe ansvar for den kritiske situasjonen klimaet vårt er i. Som later som om rike Norge må fortsette med olje for å holde seg flytende, mens Europa sliter med å i det hele tatt holde hodet over vann rundt grensene våre. Er dette solidaritet? Er det solidaritet å lansere en klimamelding som tar sikte på å ikke nå målene vi har forpliktet oss til, og dermed la verden i stikken mens vi stadig blir fetere?

Den røde blokken i Norge har helt rett i at den norske kaken må fordeles på en helt annen måte for å sikre sosial bærekraft. Det er allikevel helt galt at denne kaken også må vokse i sin helhet. Fordelingen blir lettere, men evig vekst er ikke mulig i et begrenset system. Den norske kaka må slutte å vokse for å gjøre plass til mennesker i andre deler av verden.

Vi går i dag i toget til LO fra Youngstorget i Oslo, sammen med resten av de sosiale bevegelsene her til lands. Felles har vi vår siste solidaritet, den med utstøtte i vårt eget land. Fortsatt har vi et syn på mental helse som tilhører før-industriell tid. Fortsatt diskuterer vi hvorvidt vi skal gjøre det ulovlig å be om hjelp. Fortsatt må mennesker i fattigdom stå med lua i hånda og kjempe sin ensomme kamp mot det store systemet.

Gratulerer med dagen! Vi står samlet i solidaritetens navn, side om side med våre kamerater.

Hilsen

Anders Skyrud Danielsen,

Generalsekretær