I morgen skal alle verdens land være enige om veien videre mot en rettferdig og bindende klimaavtale. Er det lov å håpe at en ny klimaavtale ikke lider samme skjebne som smøret i norske butikker?

Hallvard Surlien fra Grønn Ungdom er i Durban og følger klimaforhandlingene som representant fra Natur og Ungdom. Her er en fersk oppdatering

De globale utslippene må begynne å gå ned, allerede om fire år, men rapporter fra Norge forteller at klimatoppmøtet her i Sør-Afrika nevnes relativt lite i mediene. Kanskje er det ikke så rart, når både Norge og EU har gjort alt de kan for å snakke ned forhåpningene i forkant?

Ser vi fire år tilbake ble det på Bali laget et mandat for en ny klimaavtale for alle verdens land, med en rettferdig byrdefordeling mellom rike og fattige land. Det er rike land som har skapt klimaproblemet, derfor må de også påta seg det største moralske ansvaret for å rydde opp. Siden 2007 har det imidlertid skjedd forsvinnende lite. Der vi står i dag har vi egentlig kun noen fine formuleringer å falle tilbake på. Er det så noe som tyder på at de neste fire årene vil bli annerledes?

Her i Durban er det store spørsmålet om Kyotoavtalen videreføres. I Kyotoavtalen ble rike land (bortsett fra USA) enige om å redusere utslippene med 5,2 % fra 1990-nivå fra 2008 til 2012. Etter 2012 vil man dermed ikke ha noen avtale som setter begrensninger for verdens klimagassutslipp, dersom man i Durban ikke blir enige om noen forlengelse. Det vil være fatalt for verdens klima.

I Durban snakkes det nå om å erstatte mandatet fra Bali med et nytt mandat, der innholdet er svært usikkert. Vil man fjerne prinsippet om rettferdig byrdefordeling mellom rike og fattige land? Vil man legge opp til en tidsramme som går inn for en ny avtale først etter 2020? Vil man legge opp til en ny avtale som ikke er juridisk bindende?

Lave forventninger og mangel på vilje er en bokstavelig talt dødelig kombinasjon. Det verden trenger, er mot til å handle. Vi trenger land som går foran og viser at det er mulig å oppnå resultater. Rike land må sikre en videreføring av Kyotoavtalen nå. Norge bør være det første landet som ønsker en videreføring uten å stille betingelser ovenfor verdens fattige. Vi bør være de første som lover å kutte våre innenlands utslipp med 40 %. Det er pinlig at de fattige landene har lagt større samlede utslippsforpliktelser på bordet enn de som er rike.

Vi bør også være de første til å klargjøre at klimaforhandlingene ikke trenger noe nytt mandat. Det mandatet vi har er godt nok. Det vi trenger er en enighet om en ny rettferdig og juridisk bindende avtale innen en klar tidsfrist, så fort som overhodet mulig. Det er fortsatt tid å gjøre det på.